Hvorfor blir quiltetopper liggende uferdige når patchworken er ferdig sydd?

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor jeg har så mange uferdige quiltetopper. Der skrev jeg om usikkerhet og om frykten for å gjøre feil eller ødelegge en quilttopp som jeg har brukt mye tid og krefter på.

Men etter hvert begynte jeg å lure på om det er noe mer som skjer når patchworken er ferdig sydd.

Jeg visste at jeg ikke var alene om å ha uferdige quiltetopper. Det er mye diskutert både på nett og der quiltere møtes. Det jeg ikke visste, var hva andre quiltere faktisk følte og tenkte om det.

Så jeg bestemte meg for å spørre quiltere om hva som er utfordrende eller usikkert i overgangen fra quilttopp til ferdig quilt.

Det jeg oppdaget, var at mange av oss stopper opp akkurat her.

Forklaringene var mange – og ulike.

Noen stopper opp fordi de synes det å sy toppen er mye morsommere enn å quilte den.

«Jeg synes det er et antiklimaks å quilte sammen de tre lagene, da selve syingen og patchwork av quiltetoppen er så gøy. Så jeg legger de ofte fra meg istedenfor å fullføre dem.»

Andre opplever at det stopper allerede før de begynner.

«Jeg er usikker på hvordan jeg får festet lagene sammen og hvordan jeg skal få det gjennom maskinen.»

For noen handler det om erfaringer.

Folder på baksiden. Skjevheter. Prosjekter som ikke ble slik de hadde håpet.

For andre stopper det i valgene.

Hvilket mønster? Hvor tett? Hva passer egentlig til denne toppen?

Quiltingen skal ikke bare holde lagene sammen – den skal også understøtte uttrykket.

Og hva hvis den ikke gjør det?

Mange velger det trygge.

Rette linjer. Noe de vet at de får til.

Flere har lyst til å prøve mer, men opplever det som vanskelig å gå utenfor det de tror de mestrer.

Som en quilter sa det:

«nokså uaktuelt å gå for frisøm.»

Sett utenfra har mange av oss det samme problemet – quiltetopper som blir liggende og ikke blir quiltet, men det oppleves ulikt.

Dette handler ikke bare om teknikk.

Når jeg leser svarene

og kjenner igjen mine egne erfaringer

så får jeg en følelse av at det er noe annet som står på spill her.

Så lenge toppen er ferdig sydd, men ikke quiltet, er den fortsatt åpen.

Den kan fortsatt bli “så fin som jeg hadde tenkt”.

Men i det jeg begynner å quilte, må jeg ta valg jeg ikke kan ta tilbake.

Jeg må bestemme mønster, tetthet, uttrykk.

Og det jeg gjør blir synlig – både for meg selv og for andre.

Kanskje er det derfor det føles så godt å legge den litt bort – i hvert fall for en stund?

Kanskje er det ikke bare et spørsmål om hvordan vi quilter, men om hva vi risikerer når vi gjør det?

Kanskje er det her frykten for å “ødelegge” egentlig ligger – i opplevelsen av å ikke få det til slik vi hadde håpet?

Da er det kanskje ikke så rart at så mange quiltetopper stopper her. Det er et punkt i prosessen der noe skifter.

Fra å sette sammen noe

til å bestemme hvordan det skal bli.

Mens patchworkfasen ofte har en tydelig struktur, der du kan følge et mønster med trinnvise instruksjoner, er quiltefasen mye mer åpen. I mønsteret står det ofte bare «quilt as desired». Da må jeg som quilter endre modus fra å følge instruksjoner til å ta beslutninger – flere av dem – uten en fasit på hvordan resultatet vil bli.

Og kanskje er det et punkt vi ikke snakker så mye om.

Vi snakker om teknikker. Om mønstre. Om at det skal blir fint.

Men kanskje litt mindre om det som skjer inni oss når vi sitter der og ikke vet helt hvor vi skal begynne.

Jeg trodde lenge dette bare handlet om meg.

Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Jeg vet i hvert fall at jeg kjenner meg igjen.

Gjør du?

Om du vil høre mer fra meg, skriver jeg nye blogginnlegg jevnlig. Hvis noe av dette traff deg, eller du kjenner deg igjen vil jeg gjerne høre fra deg. Du finner meg på [email protected].