Jeg har så mange uferdige quiltetopper fordi…

Jeg åpner benken som står i syrommet og der ligger de - brettet fint sammen - quiltetoppene jeg har sydd de siste årene men ikke quiltet. Uferdige og litt anklagende - "hvorfor gjør du meg ikke ferdig?" Om jeg ser på dem en etter en, kan jeg fremdeles kjenne på den samme stoltheten og gleden som da jeg sydde det siste stinget, men nå er den blandet med dårlig samvittighet for at jeg ikke har gjort quilten ferdig. Ofte lukker jeg skuffen igjen for å slippe å se de uferdige toppene, sjeldnere tar jeg en fram og gjør den klar til quilting. Sist for et par dager siden, etter å ha bestemt meg for at en av de uferdige toppene passet perfekt til å gis bort. Som ferdig quilt skal den få gi varme og trygghet til noen som trenger det.

Hvorfor forblir quiltingen en flaskehals i mitt quilteliv? Burde ikke jeg som mener at quilting er kjempegøy være helt tom for uferdige topper?

Når jeg tenker etter er det flere grunner til at disse toppene ikke er ferdige. Noen ganger er det lettere og mer forutsigbart å sy patchwork enn å quilte. Med patchwork kan jeg være presis og nøyaktig og jeg liker det meditative aspektet når jeg kan serie-sy blokker. Frihåndsquilting snakker mer til den kreative delen av meg. Det er lite som kan måle seg med følelsen jeg får når noe jeg har quiltet blir like bra eller bedre enn jeg hadde tenkt. Men i det kreative ligger også risikoen for at jeg ikke skal få det til. At jeg skal ødelegge en quiltetopp som jeg har brukt utallige timer på å sette sammen. At quiltingen ikke understøtter og forsterker uttrykket i toppen men forringer det. Flere av toppene ligger i benken fordi jeg ikke syntes jeg var flink nok til å quilte da de var ferdige. Da føltes det tryggere å vente til jeg var blitt flinkere. Jeg må altså innrømme at det er vanskelig å komme i gang med å quilte mine egne topper fordi jeg er redd for å ødelegge dem. Når du først har quiltet en quilt er det vanskelig å gjøre det om. At jeg til dags dato faktisk ikke har ødelagt noen quilt, ser ikke ut til å ha så stor innvirkning.

I det siste har jeg tenkt mye på at frykten er sterkest når det er jeg som har laget toppen som skal quiltes. De siste par årene har jeg quiltet over 30 quilter til "Tepper som varmer" for Grenland Quiltelag. Flere medlemmer har latt meg quilte sine bidrag til aksjonen så de får bedre tid til lappeteknikken og kan sy flere topper. Det er en tillitserklæring som jeg ikke tar lett på, men det er likevel mye lettere for meg å starte på disse prosjektene til fordel for mine egne. Jeg tror det må være fordi jeg ikke er følelsesmessig investert i toppen og derfor kan være mer objektiv, både i vurderingen av hva jeg skal quilte og hvordan resultatet blir. Etter å ha satt ord på frykten for å ødelegge blir det kanskje lettere å starte på den toppen som akkurat nå er satt opp og klar til quilting? Svaret på det kommer om et par dager.

Om du har lyst til å følge historien videre, skriver jeg nye innlegg jevnlig. Hvis noe av dette traff deg, eller du kjenner deg igjen, er du hjertelig velkommen til å svare på innlegget eller sende meg en melding. Jeg leser og svarer selv.