Når trygghet ikke betyr kontroll

Etter litt over 50 år her på planeten kan jeg si med stor grad av sikkerhet at jeg liker det trygge og forutsigbare. Jeg liker å ha kontroll. Det betyr ofte at jeg gjør det jeg kan – det jeg vet på forhånd at jeg mestrer.

Å lære patchwork falt derfor mye lettere for meg enn frihåndsquilting. Jeg liker nøyaktighet og presisjon. Frihåndsquilting er sjelden noen av delene.

I bunken over uferdige quilteprosjekter ligger det flere med en usynlig merkelapp: «Venter til jeg blir litt flinkere». Det ble for utrygt å starte på dem når toppen var ferdig. Så lenge de lå der, hadde de fortsatt potensialet til å bli den perfekte quilten jeg hadde sett for meg mens jeg sydde. Den jeg kunne vise frem uten å bekymre meg for hva andre ville si – eller hva jeg selv ville tenke.

Det kjentes nesten som en lettelse å legge dem bort. Jeg fylte ventetiden med aktivitet som skulle gjøre meg tryggere: Jeg så videoer. Jeg øvde. Jeg brukte metervis med prøvestoff. Det var lett å overbevise meg selv om at jeg jobbet mot målet.

Likevel ble ingen av ventetoppene quiltet.

Og grensen for når jeg følte meg «flink nok» flyttet seg hele tiden. Først handlet det om å lære et nytt design. Så om å sy det jevnere. Så om å beherske noe enda mer avansert. Risikoen ble aldri lav nok. Det føltes alltid tryggere å vente litt til.

Men hva skjer de gangene jeg likevel starter?

Jeg tenker på det første teppet jeg quiltet på symaskin. Rail fence-blokker av rester. Jeg husker hvor tungt det var å manøvrere teppet under maskinen. Stinglengden var ujevn. Rundingene var ikke runde. Mønstrene lignet ikke helt på det jeg hadde sett demonstrert på nettet.

Men det ble ferdig.

Det teppet vil aldri vinne noen konkurranse. Men det er mitt. Og det er ferdig. Det er fremdeles det teppet jeg tar fram når jeg vil pakke meg inn i en quilt. Følelsen da jeg sydde på lukkekanten og kjente meg som en ordentlig quilter, var sterkere enn alle de ujevne stingene.

Jeg må innse at jeg ikke blir tryggere av å vente, selv om hjernen min forsøker å innbille meg det. Tryggheten kommer ikke av kontroll. Den kommer av å ta spranget inn i det usikre – og få erfaring.

Jeg blir tryggere av å gjøre – selv når jeg er usikker. Selv om resultatet ikke nødvendigvis blir akkurat slik jeg hadde sett for meg. Fordi jeg klarte å stå i usikkerheten – og likevel fullføre.

Kanskje trygghet i quilting ikke handler om å mestre mer før vi begynner.

Kanskje den handler om å våge å begynne.

Stole på prosessen.

Og la det som skjer underveis være godt nok.

Og kanskje det til og med kan bli fint.

Om du vil høre mer fra meg, skriver jeg nye blogginnlegg jevnlig. Hvis noe av dette traff deg, eller du kjenner deg igjen vil jeg gjerne høre fra deg. Du finner meg på [email protected].