Hva er pantografquilting – og hvorfor er det en populær måte å quilte på longarm?
I forrige innlegg skrev jeg om hvordan du kan komme i gang med frihåndsquilting på egen symaskin. Denne gangen hopper jeg tilbake til longarmen og en av de vanligste måtene å quilte på der: pantografquilting.
For mange som begynner å quilte på longarm, oppleves pantografquilting som en enklere inngang enn frihåndsquilting. Ikke nødvendigvis fordi det er lett, men fordi du får hjelp av et ferdig mønster å følge.
Jeg har selv frihåndsquiltet på longarm i flere år, men det er først i det siste at jeg har startet å eksperimentere med pantografer. Ikke fordi pantografer er vanskeligere, men rett og slett fordi jeg liker frihåndsquilting så godt.
I dette innlegget snakker jeg om hva en pantograf er og de mange mulighetene pantografquilting gir.
Hva er en pantograf?
En pantograf er et langt, smalt og repeterende mønster som brukes til å quilte et heldekkende design over hele quilten.
Hvis du noen gang har sett en longarm, har du kanskje lagt merke til at det går an å stå både foran og bak maskinen. Foran ser du rett ned på quilten. Bak maskinen finnes det et langt bord som går langs hele maskinen. På dette bordet kan man legge ut et papirmønster eller en pantograf.
Pantografen består av en sammenhengende mønsterrad som quiltes i hele quiltens bredde. Når en rad er ferdig sydd, rulles quilten fram, og mønsteret sys på nytt i neste rad.
Pantografer finnes i et enormt utvalg. De kan være små eller store, tette eller luftige, moderne eller tradisjonelle. Du finner alt fra blomster og fjær til geometriske former, julemotiver, barnemotiver og enkle rette linjer.
Pantografquilting handler derfor ikke om en bestemt stil. Det er en måte å styre maskinen på.
På min maskin bruker jeg det som kalles håndstyrt eller manuelt pantografsystem.
Det finnes også datastyrte systemer hvor maskinen syr mønsteret automatisk etter en digital fil. Det skal jeg ikke gå nærmere inn på her, siden jeg ikke har erfaring med den typen system.
Når jeg skal quilte med pantograf, spenner jeg først opp quilten på longarmen på vanlig måte. Jeg tråkler fast toppen langs kantene så langt jeg kommer, og går deretter bak maskinen.
Der ligger pantografen på bordet.
Bak på maskinen har jeg et lite laserlys. Når jeg beveger maskinen, følger jeg linjen i pantografmønsteret med laserlyset. Samtidig syr maskinen den samme bevegelsen på quilten.
Det betyr at jeg ikke ser ned på quilten mens jeg syr. Jeg ser ned på mønsteret.
Det er også grunnen til at pantografer oftest brukes til heldekkende quilting. Når man ikke ser selve quilttoppen mens man syr, er det vanskeligere å tilpasse quiltingen til enkeltblokker eller spesifikke områder i toppen.
Da jeg begynte å quilte på egen symaskin, syntes jeg ofte det vanskeligste var å plassere mønstrene.
Hvor skulle motivet begynne? Hvor langt burde det være mellom linjene? Hvordan skulle jeg få mønsteret over på quilten?
Da kan det hjelpe å ha et mønster å følge - spesielt i starten.
Noe av det som gjør pantografquilting attraktivt er at du slipper å tegne eller markere mønsteret på quilten før du starter. Du slipper også å finne på nye former mens du syr. I stedet følger du en eksisterende linje.
Jobben blir derfor mer å konsentrere seg om bevegelsen og mindre om designvalgene underveis.
For mange gir det bedre flyt og lavere terskel for å komme i gang.
Men det er ikke nødvendigvis bare enkelt
Det er lett å tenke at pantografer må være enklere enn frihåndsquilting fordi man følger et mønster.
Det er ikke alltid tilfelle.
Ett av de vanskeligste mønstrene jeg har sydd etter en pantograf så ved første øyekast veldig enkel ut, et bølgemønster som kalles "serpentine lines". Da jeg kjøpte det, tenkte jeg at dette måtte være enkelt. Det var jo bare lange, rolige bølger.
Det jeg ikke hadde tenkt på, var at lange, slake kurver faktisk kan være ganske krevende å sy på longarm.
Når du beveger maskinen diagonalt over lange avstander, må begge hjulsettene samarbeide og det er vanskeligere å få en jevn linje. Og når mønsteret består av én lang linje uten naturlige stopp eller retningsendringer, har du ingen steder å "gjemme" små ujevnheter eller variasjoner i bevegelsen.
I et mer detaljert eller komplekst mønster skjer det ofte så mye at øyet ikke legger merke til små unøyaktigheter på samme måte.
Det er derfor ikke alltid de mest kompliserte pantografene som er vanskeligst å få til fint.
Faktisk har jeg tenkt at akkurat denne pantografen ville vært lettere å sy på vanlig symaskin. Hvis jeg hadde overført mønsteret til quilttoppen og sydd det med overtransportør, tror jeg resultatet ville blitt jevnere enn på longarmen.
Som alt annet opplever jeg at pantografquilting blir lettere med øvelse. Jeg har erfart at det er lurt å tørrtrene på et nytt mønster før jeg begynner å sy. Jeg følger linjene med laserlyset uten at maskinen syr. Da får jeg kjent litt på rytmen og bevegelsene før jeg starter – akkurat som jeg ofte trener på papir før jeg frihåndsquilter.
Når jeg syr, prøver jeg også å fokusere mer på jevne bevegelser enn på å treffe linjen helt perfekt hele tiden.
Jeg forsøker å unngå å stoppe midt på lange, glatte linjer. Hvis jeg må stoppe, gjør jeg det heller i hjørner eller andre steder hvor stoppet blir mindre synlig.
En annen ting som krever litt trening, er å plassere neste rad riktig når quilten rulles fram. Radene må passe sammen slik at mønsteret fortsetter jevnt uten for store eller for små mellomrom.
Dette er en ferdighet som utvikler seg med erfaring.
Pantograf eller datastyrt quilting?
Mange blander pantografquilting og datastyrt quilting.
Begge deler bruker mønstre, men selve utførelsen er forskjellig.
Når jeg syr med pantograf, står jeg bak maskinen og styrer den for hånd. Derfor vil du ofte kunne se små variasjoner i linjene. Det er fortsatt et menneske som gjør bevegelsene.
Hvis du ser et svært komplekst heldekkende mønster hvor alle formene er helt identiske og alle linjene ser perfekte ut, er det større sannsynlighet for at quiltingen er utført med et datastyrt system.
Personlig synes jeg egentlig det er noe fint med at man kan se at et menneske har laget quiltingen, men også det er en smakssak.
Jeg liker best frihåndsquilting, men pantografer kan gi meg mønstre jeg ikke nødvendigvis ville klart å sy på frihånd. Samtidig beholder de fortsatt noe av det håndlagde uttrykket.
For å oppsummere; pantografquilting er ikke en bestemt type quiltemønster. Det er en måte å få en design over på quilten.
Du følger et ferdig mønster i stedet for å «tegne» direkte på quilten mens du syr. Du slipper å overføre mønster til quilttoppen på forhånd, og du får hjelp av en linje å følge underveis.
For mange er det en fin måte å komme i gang med longarmquilting på. Ikke fordi alt blir enkelt, men fordi du kan fokusere på én ting av gangen.
Og kanskje er det nettopp derfor så mange begynner med pantografer.
De gir et mønster å støtte seg til, samtidig som du gradvis lærer hvordan maskinen beveger seg og hvordan ulike former sys.
For noen blir pantografquilting favorittmåten å quilte på. For andre blir det et steg på veien videre mot frihåndsquilting.
Begge deler er helt greit.
Vil du følge denne serien videre?
Jeg skriver nye innlegg om quilting hver uke – spesielt om alt det som skjer etter at toppen er ferdig sydd. Om quiltemønstre, verktøy, teknikker, valg og usikkerheten mange kjenner på når quiltingen skal begynne.
I de kommende innleggene kommer jeg til å skrive mer om quilting på både longarm og symaskin, bruk av mønstre og stensiler, linjalquilting, frihåndsquilting og hvordan ulike quiltemønstre påvirker uttrykket i en quilt.
Hvis du vil få innleggene rett i innboksen, kan du klikke på lenken under:
Og hvis du sitter med spørsmål, erfaringer eller bare kjenner deg igjen i noe av det jeg skriver, kan du gjerne sende meg en epost på [email protected]
Jeg svarer alle som skriver til meg. Samtidig hjelper du meg å forstå bedre hva quiltere faktisk strever med i quiltefasen - og hvilke temaer det er nyttig at jeg skriver mer om.
