Litt av et quilteliv!
Dette blogginnlegget er litt annerledes enn de jeg har skrevet tidligere.
For et par uker siden var jeg på besøk hos Eva. Det jeg synes er så fascinerende med henne er at hun lager mange tepper – detaljerte, delikate tepper - og hun håndquilter dem alle sammen.
Så naturlig nok ble jeg litt nysgjerrig på en dame som quilter så mye, og som quilter ganske annerledes enn det jeg gjør. Jeg spurte om jeg kunne få lov til å komme innom en tur, og det fikk jeg.
Vi startet på gjesterommet, og ut av skapet kom teppe etter teppe. For Eva lager i det store og hele veggtepper og sengetepper. Det var fascinerende å se bredden og utviklingen over en mer enn 40 år lang quiltekarriere.
Mens vi stod der og snakket om teppene etter hvert som de kom fram, lurte jeg på hvordan hun egentlig går fram for å velge hvordan hun skal quilte et teppe. Svaret jeg fikk, bar preg av at jeg spurte en quilter med lang erfaring.
Eva sa:
«Det tenker jeg ikke så mye på, det går i grunnen av seg selv. Det er jo egentlig bare tråklesting. Også syr jeg rundt en applikasjon, og hvis jeg synes den applikasjonen skal fremheves litt mer, så syr jeg en runde til."
Hun fortsatte:
"Jeg quilter aldri i grøfta og ofte velger jeg å quilte bakgrunnen i blokkene forskjellig. Jeg synes det gir mer liv til teppet."
Og til slutt om bordene:
"Hvis jeg har en bord som jeg skal quilte noe i, så tenker jeg på hva som passer i størrelsen på den og som jeg allerede har, og så bruker jeg det.»
Men da Eva oppdaget quilting midt på 1980-tallet, var hun nybegynner akkurat som vi alle har vært eller er. Hun hadde riktignok drevet mye med håndarbeid tidligere, så selve sømmen og håndquiltingen var ikke nødvendigvis det vanskeligste.
Det var vanskeligere å vite hva hun skulle gjøre og hvordan. Hvordan skulle hun sette sammen fargene? Hvordan skulle hun velge quiltemotiver? Hun brukte bøker og stensiler, og hun fikk hjelp av menneskene rundt seg.
Men historien om hvordan Eva fant fram til måten hun quilter på i dag, begynte ikke i Norge.
Fra Canada til Frankrike
Hun oppdaget quiltingen da familien var stasjonert i Canada midt på 1980-tallet. De hadde kjørt seg bort på vei fra Kirkland til Montreal og kom forbi en liten butikk som het Calico. Hun ante ikke hva slags butikk det var, men ble såpass nysgjerrig at hun kjørte tilbake dagen etter for å se.
Det var en liten sy- og quiltebutikk som i tillegg tilbød et bredt utvalg av kurs.
Der begynte Eva å quilte.
Hun tok alle kursene butikken hadde og ble med i en quiltegruppe med andre damer en gang i uka.
Men der oppdaget hun også de første frustrasjonene rundt det å quilte.
Alt ble gjort for hånd, så det tok lang tid. Men den største utfordringen var fargene. Når hun hadde plukket sammen noen stoff til en quilttopp men følte at det var et eller annet som ikke var helt riktig, syntes alle de andre at det var så flott. Så da tenkte hun at det vel var henne det var noe feil med, og at det var sånn det skulle være.
Samtidig beskriver hun miljøet som veldig støttende og generøst. De heiet på hverandre i stedet for å bli misunnelige hvis noen fikk skryt eller fikk noe til. Men de var også tydelige hvis det var noe de ikke syntes var bra.
Det ble etablert tette bånd og vennskap i gruppen, og noen av damene har hun fremdeles jevnlig kontakt med.
Etter noen år i Canada flyttet familien videre, og neste utenlandsopphold ble i Frankrike. Nå hadde Eva fått blod på tann når det gjaldt quiltingen. Hun lette opp et lokalt quiltemiljø og en lokal butikk et par timer unna der de bodde i Frankrike.
Hun har aldri hatt problemer med å kjøre et par timer hver vei for å komme på kurs og møter med andre quiltere. Det har hun gjort både i Canada, Frankrike og senere her i Norge.
Og det var i Frankrike noe viktig skjedde. Hun møtte et helt nytt estetisk uttrykk, inspirert fra Japan, med japanske quiltestoffer og mer duse farger og paletter. Det var en måte å quilte på og en fargepalett hun kjente seg mye mer hjemme i.
Med lærerne og menneskene hun hadde rundt seg, begynte det som vi i dag ser på som et «Eva-uttrykk», å ta form.
Når det blir dine farger
Da utenlandsperioden tok slutt, tok hun erfaringene fra Frankrike med seg hjem igjen til Norge.
Men også her lette hun opp miljøer som støtter og utfordrer henne. Frem til ganske nylig har hun reist inn til Oslo en gang i måneden. Hun er også med i en lokalgruppe i Langesund og i Grenland quiltelag.
Vel hjemme i Norge møter hun igjen de sterke amerikanske fargene hun ble kjent med i Canada. Men nå har hun med seg erfaringene fra Frankrike og kan i større grad ta valg basert på hva hun selv liker, og ikke hva alle andre gjør eller hva som regnes som «vanlig». Det er i denne perioden, forteller hun, at quilterne hun er sammen med begynner å snakke om «Eva-farger». Det uttrykket hun startet å utvikle i Frankrike, forsterkes og blir til den gjenkjennelige stilen vi kan se i de nyere arbeidene hennes.
Og kanskje er det noe av det som er interessant ved et langt quilteliv: Vi lærer ikke bare nye teknikker. Vi blir også påvirket av menneskene vi møter, stedene vi bor og tingene vi ser. Og etter hvert begynner noe av alt dette å bli vårt eget.
Når quiltingen bare skjer
Tilbake på gjesterommet i Langesund sitter vi altså med tepper fra mange ulike perioder og jeg spør Eva hvordan quiltingen hennes har utviklet seg underveis. Hun forteller at hun i starten syntes det var vanskelig. Ikke nødvendigvis det praktiske håndverket, men det å vite hva hun skulle quilte og hvordan det skulle bli. Men etter hvert er håndquiltingen blitt noe hun bare gjør.
Det er lett å se på Eva i dag og tenke at hun bare kan dette. Hun ser på en blokk eller flere sammen og begynner å quilte. Hun bruker ikke så mye tid lenger på å finne ut hvordan hun skal gjøre det.
Men det som ser enkelt ut i dag, bygger på flere tiår med erfaring og praksis. Hun har prøvd det aller meste før. Hun har erfart hvordan ting fungerer – eller ikke fungerer – for henne og hvordan resultatet kan bli.
Det er en praktisk erfaring som kommer av å gjøre. Ikke en erfaring hun har fått av å se på andre, lese i bøker eller se en video.
Det blir tydelig mens vi snakker og ser på teppe etter teppe at den Eva som jeg møter i dag, er en helt annen quilter enn den hun var da hun startet på 1980-tallet.
Når jeg spør om hun planlegger quiltingen mens hun sitter og syr, sier hun:
«Nei, det gjør jeg ikke. Da bare koser jeg meg og tenker på neste quilt. Selve quiltingen, det er desserten, og den har jeg ikke behov for å planlegge. Det skjer på en måte bare når jeg begynner å quilte.»
Og akkurat dette synes jeg er interessant. For det som virker så selvfølgelig for Eva i dag, har en gang vært vanskelig.
Et annet blikk på gamle tepper
Denne utviklingen som quilter ble tydelig mens vi tok fram tepper fra forskjellige perioder.
Blant annet en gammel quilt hun hadde laget på et kurs i New York, og som hun egentlig ikke likte. Denne quilten med grå bakgrunn var laget med stripesett i mintgrønn, rosa og lilla. Stripesettene var deretter skjært i trekanter og satt sammen til sekskanter i quilten. Rundt kanten hadde hun en mintgrønn smal stoppbord og en bred lilla bord. Hun hadde håndquiltet trekantene og noen av stripene og en klassisk kabelbord i den ytterste, brede borden. At hun ikke likte quilten, handlet mye om fargene. Selve blokka eller patchworken var «ok nok», som hun sa, men det var noe med fargene og fargesammensetningen som ble helt feil for henne.
Jeg spurte om hun fremdeles likte quiltingen og svaret kom uten nøling.
Nei. Den var for så vidt grei nok, men hun ville nok ikke quiltet teppet på den måten i dag. I stedet for å fremheve trekantene, ville hun heller quiltet teppet på en måte som fikk fram de sekundære sirklene. Kabelborden syntes hun fremdeles var fin.
Det er et lite eksempel, men for meg sier det ganske mye. For Eva har ikke bare lært seg å quilte bedre. Hun har lært seg å se annerledes.
Med erfaringene hun har i dag, kan hun se på et arbeid hun laget for mange år siden og oppdage muligheter hun ikke så den gangen. Og det er kanskje noe av det som skjer når vi holder på med noe lenge nok. Vi lærer ikke nødvendigvis bare å bli bedre teknisk og flinkere til å gjøre ting. Vi utvikler blikket vårt, ser nye muligheter og kan oppdage ting vi ikke så tidligere.
En annen quilter
Når jeg sitter her og skriver mens jeg tenker på Eva og alle teppene hun viste meg, er det derfor ikke først og fremst hvor flink hun er til å sy tepper og håndquilte jeg sitter igjen med.
Det er endringsreisen og at hun har blitt en helt annen quilter enn den hun var da hun startet. Og det interessante er at hun fortsatt er kritisk til sitt eget arbeid. Ikke bare de gamle arbeidene, men også det hun holder på med nå.
Hun kan begynne på noe og kjenne at et eller annet er feil. Hun forteller at hun ikke har ett eneste teppe hvor hun ikke har tatt opp en eller flere deler av quiltingen. Eller lagt til noe mer også etter at hun først trodde at en quilt var ferdig.
Noen ganger har hun til og med tatt fra hverandre en hel topp og satt blokkene sammen på nytt fordi det ikke ble helt som hun ønsket. Det var også ulikt hvor fornøyd hun var med de ferdige teppene. Noen likte hun bedre enn andre, men det var ikke alltid hun kunne forklare hva som var feil med et teppe eller et prosjekt. Det var bare et eller annet der som ikke stemte. For meg er det kanskje her erfaringen hennes blir aller tydeligst.
Hun har så mye erfaring at hun kan møte et nytt prosjekt og kjenne at noe ikke fungerer, selv om hun ikke alltid kan forklare hvorfor. Hun stoler på den følelsen og trenger ikke lenger å spørre hva andre synes, hva et mønster sier at hun skal gjøre, eller se på hva andre quiltere gjør. Hun har utviklet sitt eget uttrykk, sitt eget blikk og stoler på det. Hun quilter først og fremst for sin egen glede. Som hun selv sier, det er hennes, og om andre liker det eller ikke, spiller egentlig ikke så stor rolle.
Vi utvikler og endrer oss gjennom å gjøre
Når jeg ser tilbake på samtalen med Eva, tenker jeg at kanskje det er dette vi kan håpe skjer hvis vi bare holder på med quilting lenge nok. Vi lager ikke bare flere tepper. Vi utvikler oss selv som quiltere.
Ting som en gang var vanskelige, kan etter hvert bli ting vi gjør uten å tenke så mye over dem. Vi får erfaringer som gjør at vi ser andre muligheter enn vi gjorde tidligere.
Og kanskje er det også derfor det kan være så vanskelig å se vår egen utvikling. Vi legger ofte mest merke til det vi ikke kan. Det vi synes er vanskelig. Det vi ikke er fornøyde med.
Men kanskje kan vi også stoppe opp av og til og se på noe vi laget for noen år siden. Ikke for å lete etter feil, men for å oppdage hvor mye vi faktisk har lært siden den gang.
For når jeg tenker på Eva og teppene, så tenker jeg ikke bare at hun har blitt flinkere til å håndquilte. Hun har blitt en annen quilter.
På vei ut spurte jeg Eva om hun ville lese gjennom det jeg skrev før det kom på trykk, men det hadde hun ikke tid til. Hun har for mange ideer til nye quilter som bare ligger der og venter på at hun skal bli ferdig med den hun har under arbeid.
Og quilting gjør seg som kjent ikke selv.
Vil du være med videre?
Jeg vil fortsette å skrive nye innlegg om quilting og om alt det som skjer etter at toppen er ferdig sydd. Jeg deler refleksjoner, praktiske tips, erfaringer fra egne prosjekter og tankene bak valgene jeg tar – både når jeg quilter på vanlig symaskin og på longarm.
Du finner ingen fasitsvar hos meg.
Men kanskje finner du kunnskap, nye ideer og større trygghet - slik at det blir litt lettere å gjøre quiltene dine ferdige, glede deg over dem og være stolt av hva du får til.
Hvis du vil få innleggene rett i innboksen, kan du klikke på lenken under:
Da får du også mitt ukentlige nyhetsbrev. Der deler jeg også små glimt fra det jeg til enhver tid jobber med og annet innhold jeg ikke alltid deler her på bloggen eller i sosiale medier.
Og hvis du sitter med spørsmål, erfaringer eller bare kjenner deg igjen i noe av det jeg skriver, kan du gjerne sende meg en epost på [email protected]
Jeg svarer alle som skriver til meg. Og ofte blir spørsmål og kommentarer jeg får utgangspunkt for nye blogginnlegg. På den måten hjelper du meg å skrive om temaer som faktisk er nyttige for deg og for andre quiltere.
