Hvem bestemmer hva som er fint?

«Hvis jeg skal ha det sånn fint, må jeg nok sette det bort.»

Den setningen har jeg hørt flere ganger.

Og jeg har tenkt den selv.

Men hva betyr egentlig «sånn fint»?

Da jeg begynte lære meg frihåndsquilting på min 25 år gamle Bernina, var jeg sterkt inspirert av det jeg så på nett – særlig amerikansk quilting med mye tekstur, tett quilting og tydelig bevegelse i overflaten. Jeg likte hvordan quiltingen kunne forandre hele uttrykket i en topp. Hvordan den kunne legge til dybde og struktur på en tidligere "flat" quiltetopp.

Samtidig var mye av quiltingen jeg så rundt meg preget av rette linjer eller åpnere mønstre. Mange uttrykte at de likte "løsere" quilting slik at teppene forble myke og bevegelige også etter quilting. Det finnes en tydelig oppfatning om at tett quilting gjør et teppe stivt.

Ingen har sagt at tett quilting er feil.

Men det ligger likevel noen underforståtte verdier i rommet.

Hva som regnes som pent.

Hva som regnes som nødvendig.

Hva som oppleves som «for mye».

Da jeg tilbød meg å quilte donasjonstepper til "Tepper som varmer" for å få øvelse, valgte jeg i starten tett custom quilting på noen av dem. Både fordi jeg synes det er fint og fordi det var noe jeg ønsket å bli flinkere til. Jeg fikk noen “wow” under "Vis og fortell" i quiltelaget. Men jeg kjente også på en usikkerhet: Var dette noe de egentlig ønsket – eller bare noe de syntes var imponerende fordi det var annerledes?

Det fikk meg til å tenke:

Hvor mye av det vi kaller smak, er egentlig formet av miljøet vi er en del av?

Det finnes nemlig to blikk i quilting.

Det ene ser med andres øyne.

Det andre ser med egne.

Det ytre blikket spør:

Er dette teknisk riktig?

Er det tett nok – eller for tett?

Er det sånn man “pleier” å gjøre det?

Det indre blikket spør noe annet:

Liker jeg dette?

Kjenner jeg igjen meg selv i det?

Gir det meg det uttrykket jeg håpet på?

Jeg merker at jeg av og til glir over i det ytre blikket uten å være klar over det. Jeg kan stå og se på en ferdig quilt og høre små kommentarer i hodet: Kanskje det ble litt mye? Kanskje det burde vært roligere? Kanskje noen vil synes det er for tett?

Og så må jeg stoppe opp og spørre:

Hvem er det egentlig jeg svarer til nå?

For det er ikke sikkert at de underforståtte normene i rommet er mine. De kan være formet av tradisjon. Av funksjon. Av økonomi. Av hva vi selv mestrer. Av hva vi har sett mest av.

Og de kan være helt legitime.

Men de trenger ikke være styrende for alle.

Når jeg quilter for andre i dag, er jeg blitt mye mer bevisst på å lytte til hva de faktisk ønsker. Ikke det jeg synes er spennende. Ikke det jeg selv liker best. Men det som passer deres topp og deres smak. Jeg er et verktøy for å sette deres visjon for denne quilten ut i livet.

Samtidig har jeg måttet bli tydeligere overfor meg selv:

Hva liker jeg – når jeg quilter for meg selv og ingen ser over skulderen min?

Ville jeg fortsatt quiltet tett hvis jeg satt alene i et rom, uten quiltelag, uten Instagram, uten sammenligning?

Svaret er ja.

Ikke fordi det er bedre.

Men fordi det er det jeg liker best og som gir meg mest glede i prosessen.

Kanskje en vellykket quilt ikke først og fremst handler om å treffe en ytre standard.

Kanskje den handler om å være ærlig på hvilket blikk vi bruker når vi vurderer vårt eget arbeid.

Kanskje det er her motet i quilting egentlig ligger.

Ikke bare i å tørre og sette nålen i arbeidet.

Men i å tåle at det jeg lager ikke nødvendigvis passer inn i en usynlig standard.

Kanskje det handler om å skille mellom inspirasjon og norm.

Mellom det som gleder meg – og det jeg tror jeg burde gjøre.

For det finnes ikke én riktig måte å quilte på.

Det finnes ikke én riktig tetthet.

Det finnes ikke én riktig smak.

Det finnes bare valg.

Noen ganger velger vi det som er trygt i miljøet vi er en del av eller det som vi tror vi kan få til.

Andre ganger velger vi det som utfordrer oss litt mer.

Begge deler kan være riktige.

Men hvis jeg skal være helt ærlig, så ønsker jeg at mine valg skal komme innenfra. Ikke fra frykten for hva noen måtte mene – men fra en tydelighet om hva jeg selv liker, og hva jeg ønsker at akkurat denne quilten skal uttrykke.

Kanskje en vellykket quilt ikke først og fremst er den som imponerer mest.

Kanskje det er den jeg kan se på når den er ferdig – og kjenne at er min.

Kanskje det viktigste vi kan gjøre som quiltere er å gi hverandre rom til å utforske – uten at noen må bestemme hva som er “riktig”.

Om du vil høre mer fra meg, skriver jeg nye blogginnlegg jevnlig. Hvis noe av dette traff deg, eller du kjenner deg igjen vil jeg gjerne høre fra deg. Du finner meg på [email protected].